I samsvar med herr Gullibles ønsker har jeg tatt på meg oppgaven å gjenfortelle en forunderlig historie som han fortalte til meg i sine siste leveår. Jeg har etter beste evne forsøkt å fortelle hans beretning så riktig som mulig, til tross for noen språklige friheter. Inkludert er noen av hans skisser, et originalt vitnesbyrd om folkene og hendelsene på hans reise.

I en solfylt kystby bodd en ung mann som het Jonathan Gullible, lenge før byen ble fylt opp med filmstjerner som kjørte kabrioleter. Han var ubetydelig for alle bortsett fra hans foreldre som syntes han var flink, oppriktig og bemerkelsesverdig atletisk – fra toppen av hans ruskete, sandbrune hår helt ned til hans svært store føtter. De arbeidet hardt i en liten butikk i hovedgata i en by som levde av en travel fiskeflåte. Byen hadde ganske mange hardt arbeidende mennesker. Noen gode, noen slemme og flesteparten helt vanlige.

Når han ikke gjorde rutinearbeid eller ærender for familiens butikk, styrte Jonathan sin seilbåt ut den smale kanalen fra den lille båthavna, på jakt etter eventyr. Som så mange andre ungdommer som tilbringer sine unge år på den samme plassen, fant Jonathan livet litt kjedelig og så på mennesker rundt seg som fantasiløse. Han lengtet etter å se et fremmed skip eller en sjøorm på sine korte reiser utenfor kanalen. Kanskje ville han støte på et piratskip og bli tvunget til å seile på de syv hav som en del av mannskapet. Eller, kanskje, ville en hvalfanger på jakt etter oljerikt bytte ta ham om bord for å bli med på jakten. De fleste seilturene endte imidlertid med at magen hans skrek etter mat eller med at strupen tørket inn av tørst, og tanken på middag var da det eneste som stod i hodet hans.

På en av disse flotte vårdagene, med herlig klar og frisk luft og en sjø så fin, tenkte ikke Jonathan på å pakke lunch og fiskeutstyr opp i den lille båten sin før han reiste ut på cruise. Da han vendte forbi knausen ved fyrhuset, følte han seg like fri som den store kondoren han så gli gjennom luften over kystfjellene. Med ryggen mot vinden la ikke Jonathan merke til de mørke uværsskyene som samlet seg i horisonten.

Det var kun nylig at Jonathan hadde begynt å seile utenfor havnemunningen, men han ble stadig mer selvsikker. Da vinden begynte å øke i styrke, ble han ikke bekymret før det var for sent. Snart kjempet han frenetisk med seilet etter at stormen slo over ham med voldsom styrke. Båten hans tumlet rundt mellom bølgene som en kork i en balje. han mislyktes med hvert forsøk på å få kontroll over båten. Han var sjanseløs mot de fryktelige vindkastene. Til slutt falt han på bunnen av båten, klamret seg til sidene og håpet at den ikke skulle kantre. Natt og dag gikk over i hverandre i et fryktelig virvar.

Da stormen endelig stilnet, var båten et fullstendig vrak. Masten var brukket, seilene flerret og båten hadde klar slagside til styrbord. Sjøen roet seg, men en tykk tåke seg inn, omsluttet fartøyet hans og stengte for enhver utsikt. Etter å ha drevet i dagevis tok vannet slutt, og han fikk kun fuktet leppene på fuktigheten som dryppet fra strimlene med seilduk. Så forsvant tåken og Jonathan kunne så vidt se konturene av en øy. Mens han drev nærmere merket han seg ukjente odder som stod frem fra sandfylte strender og bratte skråninger dekket av frodig vegetasjon.

Bølgene brakte båten opp på et grunt rev. Jonathan forlot farkosten og svømte ivrig til stranda. Han fant raskt rosa guavas, modne bananer og andre deilige frukter som florerte i det fuktige jungelklimaet bak den smale sandstranda, og spiste grådig. Straks han gjenvant litt styrke, følte Jonathan seg forlatt, men glad for å være i live. Han ble faktisk litt opphisset på grunn av dette uplanlagte eventyret. Han gikk øyeblikkelig bortover den hvite sandstranda for å oppdage mer av dette fremmede nye landet.

Jonathan gikk i flere timer uten å få øye på noe tegn på liv. Plutselig beveget noe seg i krattet, og et lite dyr med gulstripet hale løp ned en så vidt synlig sti. ”En katt”, tenkte Jonathan. ”Kanskje den vil lede meg til annet liv?” Han trengte seg gjennom det tette løvverket.

Akkurat idet han var dypt inne i jungelen og ikke lenger kunne se stranda, hørte han et skarpt skrik. Han stoppet, snudde hodet på skrå og prøvde å høre hvor lyden kom ifra. Rett frem hørte han enda et skingrende rop om hjelp. Han krabbet seg opp en skråning, gjennom en mengde grener og slyngplanter og snublet ut på en bredere sti.

Idet han rundet en skarp sving på stien, støtte han inn i siden på en røslig mann. ”Ut av min vei, spjæling”, brølte mannen og skubbet ham til side som en mygg. Jonathan så overrasket opp og så to menn dra en skrikende og sparkende ung kvinne nedover stien. Innen han hadde fått igjen pusten, hadde trioen forsvunnet. Siden han garantert ikke ville klare å befri kvinnen alene, løp Jonathan motsatt vei på stien for å se etter hjelp.

En rydning åpnet seg, og han så en gruppe mennesker samlet rundt et stort tre – slående på det med stokker. Jonathan løp frem og grep armen til en mann som så på at de andre jobbet. ”Vær så snill, sir, hjelp”, gispet Jonathan. ”To menn har fanget en kvinne, og hun trenger hjelp!”

”Ikke vær urolig”, sa tilsynsmannen avvisende. ”Hun er under arrest. Glem henne og kom deg videre. Vi har en jobb å gjøre.”

”Arrestert?” sa Jonathan, fremdeles pesende. ”Hun så ikke ut som en, ehh, kriminell.” Jonathan lurte på hvorfor hun skrek så desperat på hjelp hvis hun var skyldig. ”Unnskyld meg, sir, men hva var hennes forbrytelse?”

”Høhh?” fnyste mannen irritert. ”Vel, hvis du må vite det. Hun truet jobbene til alle som arbeider her.”

”Hun truet menneskers jobber? Hvordan gjorde hun det?” spurte Jonathan.

Tilsynsmannen så foraktelig på hans uvitende utspørrer og gjorde tegn til at han skulle komme over til et tre der arbeiderne var opptatt med å slå på stammen. Stolt sa han: ”Vi er trearbeidere. Vi slår ned trær til tømmer ved å slå på dem med disse stokkene. Noen ganger kan hundre mennesker som arbeider døgnet rundt, slå ned et stort tre på under en måned.”

Mannen snurpet sammen leppene og tørket litt skitt forsiktig av ermet på den fint sydde frakken.

Han fortsatte: ”Den Drawbauch kvinnen kom på arbeidet i dag tidlig med en bit med skarpt metall festet på enden av stokken sin. Hun kuttet ned et helt tre på mindre enn en time – helt alene! Tenk på det! En så skandaløs trussel mot vår tradisjonelle sysselsetting måtte stoppes.”

Jonathan slo opp blikket, forferdet over å høre at denne kvinnen ble straffet for sin kreativitet. Hjemme brukte alle økser og sager for å kutte ned trær. Det var slik han fikk tømmeret til sin egen båt. ”Men hennes oppfinnelse”, utbrøt Jonathan, ”tillater mennesker av alle slags størrelser og krefter å kutte ned trær. Ville ikke det gjøre det raskere og billigere å få tømmer og lage ting?”

”Hva mener du?”, sa mannen sint. ”Hvordan kan noen oppmuntre en slik ide? Dette edle arbeid kan ikke bli gjort av enhver svekling som kommer forbi med en ny ide.”

”Men, sir”, sa Jonathan, han prøvde å ikke fornærme mannen, ”disse gode trearbeiderne har talentfulle hender og hoder. De kunne bruke tiden de sparer på å slå ned trærne til å gjøre andre ting. De kunne lage bord, skap, båter og til og med hus.”

”Hør, du”, sa mannen med et truende utseende, ”formålet med arbeid er å ha full og sikker sysselsetting – ikke nye produkter.” Tonen i stemmen hans var blitt stygg. ”Du høres ut som en bråkmaker. Enhver som støtter den helvetes kvinnen er bråk. Hvor er du fra?”

Jonathan svarte engstelig, ”Jeg kjenner ikke en gang frøken Drawbauch, og jeg er ikke ute etter bråk, sir. Jeg er sikker på at du har rett. Vel, jeg må komme meg videre.” Med det snudde han seg og gikk raskt nedover stien han hadde kommet fra. Hans første møte med folkene på øya fikk ham til å føle seg veldig nervøs.

Stien utvidet seg litt mens den skar seg gjennom den tette jungelen. Jonathan var varm i hodet av middagssolen da han fant en liten innsjø. Idet han øste opp noe vann for å forfriske seg, hørte Jonathan en advarende stemme: ”Jeg ville ikke drikke det vannet hvis jeg var deg.”

Jonathan så seg rundt og så en gammel mann knelende ved stranda, mens han rensket noen få, ørsmå fisk på en planke. Ved siden av seg hadde han hov og snelle, og tre fiskestenger stod fast i mudderet, fra hver gikk et snøre ned i vannet. ”Er fisket godt?” forhørte Jonathan seg høflig.

Uten å bry seg med å se opp svarte mannen, ganske tvert: ”Nei. Disse småfiskene var alt jeg fikk i dag.” Han fortsatte med å filetere fiskene og slapp dem opp i en varm stekepanne som stod på et ulmende bål. Fisken som freste i panna luktet deilig. Jonathan så at den røffe, gulstripete katten han hadde fulgt etter, allerede spiste på fiskerestene. Han fikk vann i munnen.

Jonathan som så på seg selv som en talentfull fisker, spurte, ”Hva brukte du som agn?”

Mannen så tankefullt opp på Jonathan. ”Det er ikke noe galt med agnet, gutt. Jeg har fanget det beste av hva som er igjen i denne innsjøen.”

Siden han følte en ensomhet i denne fiskeren, tenkte Jonathan at han kanskje ville lære mer gjennom å forbli stille en stund. Omsider vinket den gamle fiskeren ham over for å sitte ved bålet og dele noe fisk og litt brød. Jonathan kjørte sitt måltid sultent i seg selv om han fikk dårlig samvittighet over å ta en del av denne mannens skrinne lunch. Etter at de var ferdige med å spise, fortsatte Jonathan med å være stille, sikker på at den gamle mannen ville begynne å snakke.

”For mange år siden var det mulige å fange noen skikkelig store fisk her,” sa mannen vemodig. ”Men de er alle blitt fanget. Nå er de små alt som er tilbake.”

”Men de små vil vokse, vil de ikke?” spurte Jonathan. Han stirret på det frodige gresset som vokste langs stranden, der mange fisker kanskje lå på lur.

”Næh. Folk tar alle fiskene, selv de små. Ikke bare det, folk dumper søppel ut i den andre enden av innsjøen. Ser du det tykke skummet på den andre siden?”

Jonathan så forvirret ut. ”Hvorfor tar andre din fisk og dumper søppel i dit vann?”

”Å, nei,” sa fiskeren, ” dette er ikke mitt vann. Det tilhører alle – akkurat som skogene og elvene.”

”Disse fiskene tilhører alle…” Jonathan tok en pause, ”inkludert meg?” Han begynte å føle seg mindre skyldig i å dele et måltid som han ikke hadde vært med på å lage.

”Ikke akkurat,” svarte mannen. ”Det som tilhører alle, tilhører i virkeligheten ingen – det vil si til en fisk biter på kroken min. Da er den min.”

”Jeg forstår ikke,” sa Jonathan mens han rynket pannen i forvirring. Mens han halvveis pratet til seg selv gjentok han, ”Fisken tilhører alle, hvilket betyr at de i virkeligheten ikke tilhører noen, inntil de biter på kroken din. Da er fisken din? Men gjør du noe for å ta vare på fisken eller for å hjelpe dem med å vokse?”

”Selvfølgelig ikke,” sa mannen med et snev av hån. ”Hvorfor skulle jeg ta vare på fiskene bare for at noen andre skal kunne komme over hit når som helst og fange dem? Hvis noen andre fanger fisken eller forurenser vannet med søppel, vil all min innsats være forgjeves!”

Med et sørgmodig blikk på vannet la den gamle fiskeren trist til, ” Jeg skulle virkelig ønske at jeg eide innsjøen. Da skulle jeg sørge for at fisken ble tatt godt vare på. Jeg skulle ta vare på vannet akkurat slik som gårdbrukeren tar vare på gården over i den neste dalen. Jeg skulle fø opp de sterkeste og feteste fiskene og du kan vedde på at ingen tyvfiskere eller søppeldumpere skulle komme forbi meg. Jeg skulle sørge for det…”

”Hvem tar vare på innsjøen nå?” avbrøt Jonathan.

Det værbitte ansiktet til fiskeren ble hardt. ”Innsjøen er styrt av Rådet av Utvalgte. Hver fjerde år er de Utvalgte valgt til Rådet. Så utnevner rådet en bestyrer og betaler ham fra mine skatter. Fiskebestyrer sin oppgave er å passe på slik at det ikke blir fisket for mye fisk eller dumpet for mye søppel. Merkelig ting egentlig, vennene til de Utvalgte får fiske og dumpe så mye de ønsker.”

De to ble sittende å se på at vinden sendte bølgemønstre over den sølvfargede innsjøen. Jonathan la merke til at den gule katten satt på vakt, luktende og stirrende på et fiskehode på tallerkenen hans. Han kastet hodet, og katten fanget det elegant i munnen. Denne katten så tøff ut, med et øre revet opp i en gammel kamp.

Med den gamle fiskerens fortelling i tankene spurte Jonathan, ” Er innsjøen godt bestyrt?”

”Se selv, ” brummet den gamle fiskeren. ”Se på størrelsen på min lille fangst. Ser ut som om fisken blir mindre samtidig som bestyrerens lønn blir større.”

Andre stier gikk sammen med hovedstien, og den utvidet seg til en grusete landevei. Istedenfor jungel passerte Jonathan beiter og jorder med modne avlinger og rike frukthager. Synet av all maten minnet Jonathan om hvor lite han hadde spist til lunch. Han tok en avstikker til et fint, hvitt gårdshus i håp om å finne retningen og kanskje et nytt måltid.

På verandaen fant han en ung kvinne og en liten gutt som holdt rundt hverandre, gråtende. ”Unnskyld meg,” sa Jonathan klosset. ”Er det noe galt?”

Kvinnen så opp, med øynene fulle av tårer. ”Det er mannen min. Åhh, mannen min!” Hun jamret seg. ”Jeg visste at dette ville skje en dag. Han er blitt arrestert,” hulket hun, ”av Matpolitiet!”

”Det var veldig trist å høre, frue. Sa du ’Matpolitiet’?” spurte Jonathan. Han strøk det mørke håret til gutten trøstende. ”Hvorfor arresterte de ham?”

Kvinnen skar tenner mens hun prøvde å holde tårene tilbake. Hånlig sa hun, ”Hans forbrytelse var å dyrke for mye mat!”

Kvinnen fortsatte, ”Ifjor gav Matpolitiet ordrer til ham om hvor mye mat han kunne produsere og selge til landsbyfolkene. De fortalte oss at lave priser skadet de andre bøndene.” Hun bet seg i leppene og så brast det ut av henne, ”Min mann var en bedre bonde enn alle de andre til sammen!”

Øyeblikkelig hørte Jonathan et skarpt latterbrøl bak seg. En fyldig mann spankulerte opp stien fra veien til gårdshuset. ”Ha!” snerret han. ”Jeg sier at den beste bonden er han som får gården. Ikke sant?” Han gjorde en håndbevegelse og så skarpt på kvinnen og hennes sønn og kommanderte: ”Se å få pakket og kom dere vekk herifra. Rådet av Utvalgte har belønnet meg med denne farmen.”

Mann grep en lekehund som lå på trappen og dyttet den inn i Jonathans hender. ”Jeg er sikker på at hun kan trenge litt hjelp, kamerat. Beveg dere, dette er min plass nå.”

Kvinnen stod opp, øynene hennes lynte av sinne, ”Min mann var en bedre bonde enn du noen gang vil bli.”

”Det er noe som kan diskuteres,” klukket mannen uhøflig. ”Selvsagt hadde han grønne tomler. Og han var et geni til å finne ut hva han skulle plante og til å tilfredsstille sine kunder. Litt av en mann. Men han glemte en ting – Rådet av Utvalgte bestemmer prisene og avlingene. Og Matpolitiet håndhever Rådets regler.”

”Din parasitt!” skrek kvinnen. ”Du velger alltid feil. Du sløser vekk god gjødsel og såkorn på alt du planter, og ingen ønsker å kjøpe det du dyrker. Du planter på oversvømmede sletter og uttørket leirejord, og det spiller aldri noen rolle om du mister alt. Du får bare Rådet av Utvalgte til å betale for tullet. De har til og med betalt deg for å ødelegge hele avlinger.”

Jonathan stivnet, ”Er det ikke noen fordeler med å være en god bonde?”

”Å være en god bonde er et handikapp,” svarte kvinnen mens ansiktet hennes ble rødt. ”Min mann, i motsetning til denne padda, nektet å smigre de Utvalgte og prøvde å produsere ærlige avlinger og gjennomføre ordentlige salg.”

Mens han dyttet kvinnen og gutten ned av verandaen, knurret mannen, ”Nok! Han nektet å følge de årlige kvotene. Ingen tuller med Matpolitiet og slipper unna med det. Nå, kom dere vekke fra mitt land!”

Jonathan hjalp damen med å bære eiendelene hennes. Kvinnen og hennes sønn vandret langsomt vekk fra deres tidligere hjem. I en sving på veien snudde alle seg for å ta en siste titt på det fine huset og låven. ”Hva vil skje med deg nå?” spurte Jonathan.

Kvinnen sukket, ”Jeg har ikke råd til å betale de høye matprisene. Heldigvis har vi noen slektninger og venner som vi kan stole på at hjelper oss. I motsatt fall kunne jeg be Rådet av Utvalgte om å ta vare på David og meg. De ville like det,” mumlet hun bittert. Hun tok den lille guttens hand, tok opp den store bunten og sa, ”Kom igjen, Davy.”

Jonathan tok seg til magen – nå følte han seg mer syk enn sulten.